Opplysningsplikt

Helsepersonells opplysningsplikt av eget tiltak er regulert i helsepersonelloven § 33 andre
ledd. Det enkelte helsepersonell har et personlig og selvstendig ansvar for å oppfylle denne
plikten.

Terskelen for når helsepersonell får plikt til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak er
ikke endret. Helsepersonellet får fortsatt denne plikten når det er grunn til å tro at det
foreligger alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist alvorlige atferdsvansker. Hittil har
plikten i helsepersonelloven vært knyttet opp mot bestemmelser i barnevernloven som åpner
for å iverksette tiltak i tilfeller der barnet er eller kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller
barnet har vist alvorlige atferdsvansker. Etter endringene blir plikten i stedet knyttet opp mot
beskrivelser av situasjoner som omfattes av disse bestemmelsene i barnevernloven.

Situasjoner som gir opplysningsplikt er dersom det er grunn til å tro at:
- et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige
omsorgen, eller annen alvorlig omsorgssvikt
- et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til
undersøkelse eller behandling, eller et barn med nedsatt funksjonsevne eller et
spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller
opplæring
- et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet,
misbruk av rusmidler eller annen form for utpreget normløs atferd
- et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel

Det må fortsatt være "grunn til å tro" at et barn er i en slik situasjon. Det betyr at det må
foreligge en begrunnet bekymring for det. Det er ikke krav om sikker viten eller overvekt av
sannsynlighet for det, men helsepersonellet må ha noe mer enn en vag mistanke.
Når det er grunn til å tro at et barn er i en slik situasjon, skal helsepersonellet melde
fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold. Deretter er det barneverntjenesten som
skal gjennomføre de undersøkelsene som er nødvendige for å avklare nærmere barnets
situasjon og behov. Skulle det i ettertid vise seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn
antatt, eller at den begrunnede bekymringen senere blir avkreftet, har helsepersonellet ikke
brutt taushetsplikten. Så lenge helsepersonellet på tidspunktet for meldingen hadde grunn til
å tro at barnet var i situasjonen, hadde helsepersonellet på dette tidspunktet plikt til å melde
fra til barneverntjenesten.

Manglende melding til barneverntjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser for barnet
eller den unge. Helsepersonell må derfor kjenne godt til sin plikt til å gi opplysninger til
barneverntjenesten av eget tiltak og oppfylle den. Når plikten til å gi opplysninger til
barneverntjenesten foreligger er det svært viktig at helsepersonell videreformidler
opplysningene, slik at barneverntjenesten kan vurdere dem og avgjøre om det er behov for å
gå videre for å ivareta barn og unge.

Se vedlagt informasjonsskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet.