Michelle ved T-banen
Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Moren fortalte aldri at hun skulle dø

Det aller siste Michelle sa var «natta». Hadde 17-åringen visst at moren skulle dø, ville hun sagt noe mer.

Michelle var på vei til norsktentamen da tante Titi ringte.

– Du må komme med én gang, sa hun.

– Mamma er veldig dårlig.

Dårlig? tenkte Michelle.

Hvordan dårlig?

Som i feber?

Hun satte seg i en drosje og ba sjåføren skynde seg til sykehuset.

Moren til Michelle hadde fått påvist kreften to år tidligere, da hun skulle sjekke en lungebetennelse. Legen fant én svulst i høyre lunge. Deretter to i hjernen.

Hun hadde fortalt Michelle om diagnosen og medisinene hun måtte ta, men aldri at kreften kom til å ta livet av henne. Hun hadde bestemt seg for å leve med sykdommen, som hun sa, og ikke for den.

«Jeg er Hilde, ingen kreftpasient», insisterte hun. Og forsikret datteren om at hun kunne bli friskere, selv om hun aldri ville bli helt frisk.

– Kommer du til å dø? spurte Michelle før moren ble virkelig dårlig.

– Neinei, svarte hun da.

– Det er ikke alvorlig.

Michelle

– Mamma sa alltid at det skulle gå bra, forteller Michelle.

Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Bestevenninner

Nå i ettertid synes Michelle det er trist at hun ikke var helt ærlig, for de hadde alltid vært åpne med hverandre. Michelle er yngst av tre søsken, storebror Daniel og storesøster Cindy er mange år eldre enn henne. Som skilsmissebarn hadde hun bodd alene med moren fra hun var ni, og var veldig knyttet til henne.

De dro på shopping sammen, gikk på kino og lagde mat. De stakk ned på senteret, kjøpte godteri og benket seg foran «Paradise Hotel» eller «Game of Thrones» (da moren ble dårlig, så de seriene samtidig, Michelle hjemme og mamma i sykesenga, mens de diskuterte drap og skandaler på telefon).

Venninnene til Michelle likte også Hilde, også de som bare hadde møtt henne på telefon. Det var noe med stemmen hennes: den gjorde deg automatisk glad, smiler Michelle, som fortsatt kan høre den inni seg.

Noe av det hun husker aller best, er feriene i Fredrikstad, Danmark og Spania. De reiste alltid sørover, for hele familien er «allergisk mot kulde».

Det fineste minnet er kanskje svømmeturen med sjøløver en varm sommerdag på Gran Canaria. Senere snakket de ofte om å flytte dit når Michelle var ferdig på skolen.

Michelle og Hilde

Michelle og mamma i Spania for første gang sammen.

Foto: Privat

Men Hilde var ikke bare en venninne, hun var også mor til en jente som holdt på å bli voksen. En tenåring som trengte moren sin, samtidig som hun skulle bryte ut.

Michelle fikk trøst når hun var trist og råd når hun måtte ta vanskelige valg. Og så kranglet de, naturligvis. Om pengebruk, for eksempel, for Michelle er kanskje litt for glad i shopping.

Men feidene ble færre mot slutten, og når hun tenker tilbake, husker Michelle knapt hva de var uenige om.

– Mamma var et forbilde for meg. Hun var snill, pen, hun tålte mye, og hun var sterk for barna sine.

Vil ikke vise følelser

Michelle har arvet mange av disse trekkene. Nesa. Øynene. Det tykke, krøllete håret. Og staheten, temperamentet – og kanskje også behovet for å skjule sin sårbarhet.

– Mamma var et følelsesmenneske, samtidig som hun ikke var det, forteller 17-åringen.

– Hun hadde følelser, men hun likte ikke å vise dem.

Slik er Michelle også, full av følelser som hun ikke vil vise. Det vil si; hun er oftest glad, med et magnetisk humør som tiltrekker mennesker rundt henne.

Men det mørke, det skjuler Michelle. Hun gråter ikke foran venninnene sine. Ikke søsknene heller. Ikke moren engang.

Hvorfor er hun sånn?

Michelle på parkeringsplassen

Michelle har vokst opp på Skullerud og Bøler i Oslo.

Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk

Selv har Michelle flere forklaringer. Hun er et drabantbybarn fra Oslo øst, en del av byen hun litt tullete, men mest seriøst, kaller «gettoen».

– I det miljøet jeg har vokst opp i, blir du sett på som litt feig og lett å bryte ned om du gråter. Du må vise deg som en sterk person, sier 17-åringen.

En slikt skjold bar også moren, tror Michelle. Helt inn i det siste. Hun innrømmet aldri hvor syk hun egentlig var, selv ikke når kreften sendte smertestråler gjennom ryggen, utmagret henne og gjorde det tungt å puste.

Selv ikke da hun ble lagt inn på Hospice Lovisenberg, et sykehusenhet i Oslo hvor kreftsyke får lindrende behandling, ville hun fortelle datteren at hun skulle dø.

Alt skulle gå bra, sa hun. Og Michelle tok henne på ordet.

Den siste tiden

Joran Slaaen er leder ved Hospice Lovisenberg. Der oppfordres alle til å snakke om døden, forteller hun. Selv om mange pasienter er fryktelig redde for å erkjenne at livet snart er slutt.

– Mange har ikke opplevd døden på nært hold før. I dag dør de fleste på institusjoner i Norge, og døden tematiseres sjelden i samfunnet eller når du er syk, sier Slaaen.

– Men vi er helt overbevist om at det er viktig at man vet. Ellers har man ikke muligheten til å snakke om de viktigste tingene, og til å være der om man ønsker det. Veldig mange kommer mye nærmere hverandre i denne perioden. Noen forteller at de siste døgnene har vært den fineste tiden de har hatt sammen.

Dessuten viser både erfaring og forskning er det «svært uheldig for sorgprosessen» når pårørende, særlig barn og unge, ikke får vite at den syke faktisk skal dø, forteller Slaaen.

De kan få sjokk fordi de ikke er forberedt og bebreide seg selv for ikke å ha vært der nok, sagt det de ville si eller spurt om alt de lurte på.

– Ofte må det sies i klartekst at noen skal dø. Vi har som helsepersonell plikt til å informere og ivareta pårørende. Men vi kan ikke overprøve pasientens ønske, og det kan være et kjempedilemma for oss.

Hun ville at jeg skulle leve

Da sykepleierne kom innom for å spørre om hun hadde snakket med Michelle, sa moren kontant:

– Dette lar vi ligge!

Michelle satt på sengekanten, Hilde halvt liggende i senga. De pleide å sitte slik og spise sjokolade og takeaway mens de så på tv og snakket om hvordan det gikk på skolen og med dansen.

– Jeg synes ikke det er nødvendig å ta det nå. Ikke når vi sitter her og koser oss og prater, sa moren.

Samme kveld, da NRK-reporter Helene Sandvig gjentok spørsmålet under innspillingen av «Helene sjekker inn», ble moren nærmest irritert:

– Vi veit at det er en dødelig sykdom, men du veit aldri om det tar en time eller 40 år, for å sette det litt på spissen. Det er vi innforstått med, men det er ikke sånn at vi skal sitte her og bare: er det tre timer igjen eller?

Mor og Michelle på sengekanten

Sykepleierne lurte på hva Michelle egentlig hadde fått vite.

Foto: Skjermdump fra Helene sjekker inn

I ettertid tror Michelle at moren prøvde å beskytte henne. At hun skulle få lov til å være ungdom, gå på dansetimer, gjøre lekser og dra på den klasseturen til Spania uten å måtte tenke på mamma konstant.

– Det er jo en fin tanke, som jeg respekterer og ikke kan forandre. Hadde jeg visst at hun skulle dø, hadde jeg jo vært med henne hele tiden, sier hun.

– Samtidig er jeg jo uenig. Jeg tror ikke jeg ville vært mer eller mindre lei meg nå etterpå om jeg hadde visst. Men jeg ville vært mer forberedt på at det kunne skje.

– Tror du at hun også prøvde å beskytte seg selv?

– Kanskje. Men mot slutten tror jeg at hun aksepterte at hun kom til å dø. Jeg tror det var en av grunnene til at hun døde, for da ga hun slipp. Hadde hun ikke akseptert at hun skulle dø, ville hun kjempet videre og levd lenger, sier Michelle

– Jeg tror hun aksepterte det, men synes det var vanskelig å snakke om.

Så ut som porselen

Michelle hadde glemt tentamen da taxien stoppet utenfor Hospice Lovisenberg, den milde aprildagen tanta hadde bedt henne skynde seg til sykehuset.

Titi ventet på henne ved inngangen. Hun betalte sjåføren og snudde seg mot Michelle, som sto der med skolesekken sin.

– Mamma er død, sa hun.

Ikke tull, tenkte Michelle. Hun begynte nesten å le.

Du kan ikke tulle med sånt?

Titi sa det igjen, med blanke øyne.

Da ble alt bare uklart for Michelle. Hun skrek. Slapp mobilen, sekken. Beina ga etter, hun falt. Tante Nina grep tak i henne, holdt rundt henne, snakket til henne. Michelle fikk ikke med seg ett eneste ord.

De tok heisen og gikk gjennom de hvitmalte, kliniske gangene. Det luktet sykehus. Michelle hadde aldri likt den lukta, men nå enset hun den knapt. Hun satte seg på oppholdsrommet og gråt.

En sykepleier kom inn. Vil du se mamma? Nei. Michelle ville ikke det. Hun ville huske moren som levende, ikke død. Sykepleieren sa at det var viktig. For at Michelle skulle forstå at hun faktisk er borte.

Hun ble med inn på rommet. Blomstrete gardiner, stearinlys på bordet. Moren som lå der med øynene igjen. Hun hadde alltid vært veldig pen, tenkte Michelle, selv da hun var syk.

– Hun så ut som porselen. Huden var skikkelig fin. Hun beveget seg ikke. Hun bare lå der. Hun var kald. Iskald.

De hadde bare sagt natta kvelden før. Nå måtte Michelle ta ordentlig farvel.

– Det var rart å klemme henne, for jeg fikk ingenting tilbake. Hun bare lå der.

Sint på mamma?

Begravelsen var enkel. Da mormor døde, var kirka full av folk. Michelle synes det var ekkelt å sitte der den gangen, på første rad og være lei seg foran alle. Moren følte nok det samme, tror Michelle, for hun hadde visst bedt om en liten seremoni til seg selv.

Nå var de bare fire som satt ved den blomsterkledde kista; Michelle, Cindy, Daniel og Titi.

– Det føltes ikke ekte. Som en drøm ...

Michelle ble hjemme en uke. Hun gikk tur mellom blokkene, tuslet nedom butikken, lå på rommet og hørte på musikk. Så begynte hun på skolen igjen. Folk kom bort og kondolerte, men visste ikke helt hva de skulle si («det går ikke an å si noe feil»).

Uansett synes Michelle at det var befriende å tenke på andre ting. Hun pugget mer enn noensinne og begynte å danse igjen. Tre ganger i uka, på et studio i byen. Det er sånn hun får ut glede, sinne og sorg, forteller hun.

Men ikke alt. Etter at moren døde, har det hendt at Michelle mister kontrollen over følelsene sine.

– Har du vært sint på moren din, for at hun døde eller ikke sa noe?

– Nei.

Det går bra

Først og fremst savner Michelle moren sin. Klemmene, samtalene og stemmen hennes. Spesielt på de store dagene.

Da Michelle ble 17 år, kom ikke moren syngende inn på rommet med morgengave og bursdagsklem, slik hun pleier (storebror, som hun bor med nå, hadde heldigvis ordnet kake, mens storesøster og tante tok henne med på kino).

Nå står jula for tur, en tid som helst skal være helt lik fra år til år. I hvert fall i Michelles familie. De ser Oksen Ferdinand på TV, mens moren kokkelerer på kjøkkenet. De har julequiz og spiser sjokolade, og så deler Michelle ut pakker. Hun har alltid visst hva hun skal få, for moren klarte aldri å skjule hva hun hadde kjøpt.

– Denne gangen blir det annerledes. Det blir rart. Jeg har jo feiret jul med mamma i 16 år, sier hun.

Ingen kan ikke reise i tid. Men hadde hun kunnet det, ville Michelle reist så langt tilbake at hun, på en eller annen måte, kunne forhindret at moren ble syk. Så ville hun ha delt en hemmelighet. Og sagt «jeg er glad i deg» mange ganger, selv om hun sa det hver gang de møttes.

– Jeg sa det den siste gangen vi snakket sammen også. Det var kvelden før hun døde, i en kort telefonsamtale. Så sa vi «natta», for mamma var trøtt. Hadde jeg visst at hun skulle dø, ville jeg også sagt: det går bra.

– Bare: det går bra.

Michelle foran julelys

– Jeg synes jeg klarer meg fint, sier Michelle.

Foto: Patrick da Silva Sæther / Nrk