Sykehuskirken

Her holdes det gudstjenester hver søn- og helligdag, ellers er kirken alltid åpen. Første del av en serie med tekst og bilder fra kirkerommene våre.

Alle foto: Lene Ask
Tekst: Eirik Os, sykehusprest

- Alterfronten er dekorert med et duemotiv som er identisk med Diakonissehusets duelogo. Duen stiger ned med en oljekvist i nebbet og er både et allment fredssymbol, og et symbol på Den Hellige Ånd.

- Buen inn mot alterpartiet er dekorert av Maria Vigeland.

- Korset over alteret er et gullbelagt mosaikkors fra Firenze - I en nisje på høyre vegg står en stor keramikkengel - gitt som gave av en pasient.  Engelen tålte dårlig en liten flytteprosess og det oppsto en større sprekk tvers igjennom figuren. Vi kunne anta at figuren var ødelagt og trengte reparasjon. På den annen side ga denne sprekken rike assosiasjoner i retning av det skjøre og det ødelagte i vår menneskelige erfaring.

Sykehusprest Kirsti Mosvold skrev om engelens brist i en søndagshilsen:

 

En såret hjelper Av Kirsti Mosvold, Sykehusprest

Vi har nylig pusset opp Sykehuskirken. I den forbindelse diskuterte vi om den gamle keramikkengelen på sideveggen skulle byttes ut med en mer tidsmessig skulptur. Den hadde nemlig en defekt. For mange år siden pådro den seg en brist fra foten og opp til vingen. Det ser ikke pent ut. En kar vi kjenner har sagt at han skal reparere den når han får tid. Så engelen fikk stå. Og er vi heldige, vil den "bli seg selv igjen" etter en reparasjon. Eller er det kanskje nå den virkelig er seg selv?

"Gjennom alt menneskelig går det en brist" er det sagt. Og vi erfarer sannheten i de ordene. Vi lengter etter helhet og fullkommenhet. Men vår virkelighet er oftest det ufullkomne, det istykkerslåtte liv. Sårede mennesker, medmennesker og hjelpere er hva vi er når det kommer til stykket.

Men engelen skulle ikke hatt en slik brist! Er ikke englene Guds budbringere og våre hjelpere? Skulle ikke englene som Gud selv være et bilde på det fullkomne?  Kanskje ikke. Bibelen tegner et bilde både av Gud selv og Guds hjelpere som sårede. I søndagens prekentekst opptrer Gud i skikkelsen til "Den barmhjertige samaritan", han som stoppet opp hos den forslåtte og gav hjelp. Selv var hjelperen ikke ukjent med livets smerte. All sin dag hadde han levd med andres forakt, utstøtt av det gode selskap.

Så står engelen vår der med sin brist. Den minner meg om Gud som vet hva det er å være såret ? til døden. For meg er engelen bare blitt vakrere etter at den skjemmende bristen ble fortellingen om Guds smerte - og Guds nærvær og nåde i våre brister.