Fra alteret i sykehuskirken. Foto: Lene Ask

Mannen hadde ligget ved Betesda-dammen og ventet i alle disse årene. Han ventet på at en engel fra Gud skulle komme og røre opp vannet i dammen. Dette skjedde fra tid til annen, og den første som da steg ut i vannet, ble frisk. Mannen hadde ligget der ved dammen og erfart at det skjedde. Med ham selv skjedde det derimot ikke, for han hadde ingen til å hjelpe seg ut i vannet. Om han bare lå der for å se de andres glede over å bli helbredet, eller om han virkelig hadde beholdt drømmen om at det en dag skulle bli hans tur til å bli fulgt ut i vannet, vites ikke.

Mannens drøm var knyttet til miraklet i vannet, mens drømmens oppfyllelse kom med Jesus. Jesus sa til mannen: ”Stå opp, ta båren din og gå!”. Videre fortelles det: ”Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.”

Ventetiden på at miraklet skal skje kan bli lang for noen og enhver. Og underveis spør vi hvorfor Jesus ikke lot miraklet skje med alle de som lå der ved dammen? Hvorfor skjer det ikke med meg?

Jesus går forbi våre Betesda-dammer også i dag. Guds rike er nær. Drømmen om miraklet holder oss levende. En dag er ventetiden omme.

Dikteren Olav H. Hauge skriver:
”Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje ,…”.
at det må skje --
at tidi skal åpna seg
at hjarta skal åpna seg
at dører skal åpna seg
at berget skal åpna seg
at kjelder skal springa --
at draumen skal åpna seg,
at me ei morgon stund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst om.”

Dagens tekst: Joh 5, 1-15
Vennlig hilsen
Elin Lunde